Under OL i Albertville 1992 lå den norske stafetten an til en sjelden medalje. På siste etappe kom Jon Åge Tyldum inn til liggende skyting med et forsprang han knapt kunne forsvare – pulsen dunket i øregangene, og siktebildet danset. Likevel senket han skuldrene, pustet rolig ut og sendte de fem skuddene i blink. Hemmeligheten lå ikke i armene, men i pusten. Denne scenen illustrerer noe ethvert skiskyttermiljø vet: det er ikke skyting under hvile som skiller mesteren fra aspiranten, men evnen til å kontrollere pusten i et fysiologisk ekstremum.
Skiskytingens doble natur – utholdenhetsidrett og presisjonsskyting – gjør pusteøvelser til mer enn et supplement. Allerede på 1960-tallet, da sporten gikk fra grovkalibret militærtjeneste til olympisk øvelse, begynte norske landslagstrenere å systematisere pusterytmene. Tidligere skiskytter og trener Kjell Hovda beskrev hvordan skytteren må «ta kontroll over den autonome pusterefleksen og gjøre den viljestyrt i skuddøyeblikket» (Hovda, 1985, s. 47). Det handlet ikke bare om å roe ned, men om å utnytte kroppens ventilasjonssyklus til å finne en stabil skyteplattform.
Fysiologien bak blinken
Når en skiskytter nærmer seg standplass, ligger pulsen ofte på 90–95 % av maksimal hjertefrekvens. Respirasjonen er dyp og hurtig, og brystkassen beveger seg i et ujevnt mønster som får geværet til å vingle. Studier av Øyvind B. Sandbakk og kolleger viser at verdenscup-utøvere reduserer pustefrekvensen med over 40 % i løpet av de tre–fire sekundene før avtrekk, og at de fleste skudd avfyres i den korte pausen etter en langsom utpust (Sandbakk et al., 2014). Denne pausen, ofte kalt «respiratorisk platå», gir et halvt til ett sekunds vindu der brystkassen er nesten urørlig.
For å oppnå dette har treningsfysiologer utviklet spesifikke pusteøvelser. En klassisk drill går ut på å veksle mellom høyintensiv langrenn og tørrtrening på blink, der utøveren lærer seg å telle et gitt pustemønster: tre korte innpust, en langsom utpust, hold – skudd. Dette mønsteret lagres som motorisk minne og aktiveres automatisk under konkurranse. Magne Landrø, mental trener for flere norske skiskyttere, påpeker at «rytmen blir et anker – når trykket er størst, stoler du på den innøvde sekvensen» (Landrø, 2019).
Mentalt press og pustens tosidige kraft
Pustekontroll er imidlertid ikke bare et biomekanisk hjelpemiddel; den er også en port til mental regulering. Under OL i Sotsji 2014 beskrev Emil Hegle Svendsen hvordan han før det avgjørende stående skytingen på fellesstarten «fant pusten som en kalibrering av hele nervesystemet» (Svendsen, sitert i Skisport, nr. 2, 2015). Denne subjektive erfaringen understøttes av nyere forskning på pustens innvirkning på det autonome nervesystemet: langsom, diafragmatisk pust aktiverer vagusnerven og demper stressresponsen, noe som kan redusere håndskjelving og bedre finmotorikken (Zaccaro et al., 2018).
Likevel advarer trenere mot å gjøre pusten til en tvangstanke. Overfokusering kan gi paradoksal stivhet – en utøver som «tenker på å puste» blir lett statisk og mister det naturlige flytet. Derfor bruker landslagene ofte differensiert tilnærming: i rolige treningsfaser praktiseres grundige pusteøvelser, mens konkurranserutinen forenkles til et minimum av bevisste pustesignaler, som ett enkelt langt utpust rett før avtrekk.
Dette komplekse samspillet mellom pust, teknikk og psyke gjør skiskyting til en særegen laboratorieøvelse for menneskelig ytelse. Mens olympiske bueskyttere og pistolskyttere også bruker pusteøvelser, forblir skiskytterens kombinasjon av maksimal oksygengjeld og presisjonsskyting enestående. Det er nettopp dette som gjør temaet så sentralt for forståelsen av sportens egenart – og som binder det tett til Skytteres temaside om skiskyting, der teknikk og historikk møtes i en kald, blå aksent.
SKISKYTING
Fra krigens disiplin til idrettens scene
Skiskyting er i dag en av vinteridrettens mest sette grener — men disiplinen ble til i militærleire, ikke på idrettsarenaer. En reise gjennom sportens historie avdekker hvor tett krig, overlevelse og presisjon har vært forbundet.
Skyttere Redaksjonell
Soldatens nødvendighet: de militære røttene
Lenge før skiskyting ble betraktet som idrett, var kombinasjonen av ski og gevær en militær realitet i de skandinaviske og russiske fjellområdene. Allerede på 1700-tallet eksisterte det regulære skijegerkorps i den dansk-norske hæren. Kompaniene som ble kjent som «skiløperkompaniene» patruljerte grenseområdene mot Sverige, og mannskapene måtte mestre både terrengfart og presisjonsskyting under krevende fysiske forhold. Soldaten som frøs, som pustet tungt og som likevel måtte treffe et mål på lang avstand — det var nettopp denne kombinasjonen av utholdenhet og ro som ble kjernen i disiplinen.
Det første dokumenterte militære skiskytterstevnet antas å ha funnet sted i Norge i 1767, arrangert av grensekompaniet ved Trysil. Her konkurrerte soldater om å skyte mot mål i fart nedover en skråning, og om å vise kontroll mens de beveget seg gjennom skogen på ski. Premiene var beskjedne, men prinsippet var etablert: bevegelse og skyting skulle vurderes som én integrert ferdighet, ikke to atskilte øvelser. Dette stevnet regnes av mange sportshistorikere som en direkte forløper til moderne skiskyting (Goksøyr & Olstad, 2006).
Gjennom 1800-tallet spredte de militære skiskytterstevnene seg i hele Skandinavia og inn i det russiske keiserdømmet. Den finske og russiske erfaringen med vintersoldaten — lett bevæpnet, mobil, selvstendig — fikk særlig strategisk betydning, og treningsdisiplinene ble formalisert i stadig mer strukturerte former. Snølandskapet var ikke bare en hindring, men et taktisk element som skytteren måtte bruke aktivt.
Fra militærøvelse til olympisk disiplin
Overgangen fra militær disiplin til organisert idrett var gradvis og ikke uten motstand. Da skiskyting første gang dukket opp på et olympisk program, skjedde det under vinteraktivitetene knyttet til Antwerpen-lekene i 1920 og de offisielle Vinter-OL i Chamonix i 1924 — men da under betegnelsen «militærpatrulje». Øvelsen var krevende: lag på fire soldater gikk lange distanser på ski med full militær utrustning og skjøt undervejs. Disiplinen ble vist frem ved fire olympiske leker, men ble aldri fastholdt som permanent gren, delvis fordi det internasjonale idrettssamfunnet slet med å definere den: var det militærøvelse eller sport?
Det avgjørende skiftet kom med dannelsen av Union Internationale de Pentathlon Moderne et Biathlon (UIPMB) i 1948, som for alvor skilte biathlonidrettens sivile identitet fra det militære opphavet. Skytegeværet ble standardisert, løypene ble regulert, og regler for tidstillegg ved bomskudd ble innført. I 1958 ble det første offisielle verdensmesterskapet i skiskyting arrangert i Saalfelden, Østerrike, og to år senere — i 1960 — ble skiskyting olympisk idrett for menn ved vinter-OL i Squaw Valley, California (Søbye, 2014).
Utviklingen stoppet ikke der. Gjennom 1970- og 1980-tallet gjennomgikk sporten flere tekniske transformasjoner. Det kanskje viktigste var overgangen fra storekaliber militærrifle (.30 kaliber) til det nåværende .22 LR-patronen i 1978. Denne endringen reduserte rekylen dramatisk og åpnet for høyere skytepresisjon under utmattelse — noe som igjen gjorde sporten mer seervennlig og tilgjengelig. Damer ble inkludert i verdensmesterskap fra 1984, og i 1992 fikk kvinner sin olympiske debut i skiskyting under lekene i Albertville.
Presisjon under press — sportens vedvarende kjerne
Det som gjør skiskyting fascinerende — både historisk og i dag — er den uopphørlige spenningen mellom det fysiske og det mentale. En utøver som ankommer skytestanden etter en hard løpssekvens, har pulsen oppe i 180–190 slag per minutt og skal nå skyte mot en skive på fem centimeter i stående posisjon. Mekanismen er nesten identisk med det militærkompaniene øvet på i 1767: kroppen under stress, sinnet som søker kontroll, fingeren som avgjør.
Norske utøvere har historisk stått sentralt i sportens utvikling. Magnar Solberg, som vant OL-gull i Grenoble 1968, regnes som en av de store pionerene i moderne skiskyting — en ydmyk politimann fra Trøndelag som med sitt rolige temperament og presise skyting viste verden at disiplinen krevde karakter like mye som kondisjon. Hans suksess bidro til å løfte sportens popularitet i Norge og internasjonalt.
I dag er skiskyting en av IBUs mest sette vinteridrettsgrener globalt, med et ukentlig publikum i titalls millioner. Likevel bærer sporten fortsatt sporene av sin militære opprinnelse — i holdningen på skytestanden, i den stille konsentrasjonen midt i fysisk ekstrembelastning, og i den respekten for presisjon som alltid har vært sportens urokkelige kjerne.
SKISKYTING
Fra krigens mark til olympisk podium
Skiskyting er i dag en av vintersportens mest fulgte grener — men disiplinens røtter
strekker seg langt tilbake i tid, til en epoke da kombinasjonen av ski og skytevåpen
ikke var spørsmål om sport, men om overlevelse og militær nødvendighet.
Skyttere Redaksjonell
Det militære opphavet
Lange før noen tenkte på startblokker og skytebaner, patruljerte soldater på ski
gjennom skandinaviske og russiske vinterlandskap med rifle på ryggen. De eldste
dokumenterte eksemplene på organisert militær skiskyting stammer fra de nordiske
landenes forsvarstradisjoner på 1700- og 1800-tallet. I Norge ble det allerede i
1767 arrangert det som regnes som en av historiens tidligste skiskytingskonkurranser
— en militærøvelse der dragoner konkurrerte i nedoverbakke-skyting mot mål
plassert i terrenget. Premiene var beskjedne, men prinsippet var lagt: fart og
presisjon måtte beherskes simultant.
Den militære logikken var enkel og brutal. En soldat som ikke behersket begge
disiplinene — raskt forflytning i snødekket terreng og presis ild mot fienden —
var en soldat av begrenset verdi i nordisk vinterkrig. Fennoskandias geografi
krevde en type kombikrigere som verken den kontinentale kavallertradisjonen
eller det klassiske infanteriet kunne produsere. Skijegerne ble en egen militær
kategori, og øvelsene deres dannet malen for det vi i dag kaller biathlon.
Overgangen til sivil og olympisk konkurranse
Den gradvise sivile appropriasjonen av militære idrettsformer er et gjennomgående
mønster i sportens globalhistorie, og skiskyting er et lærebokeksempel. Mot slutten
av 1800-tallet og inn på 1900-tallet begynte sivile skytterlag og idrettsforbund i
Skandinavia å arrangere konkurranser som speilte militærøvelsene, men uten den
operative konteksten. Disiplinen fikk gradvis egne regler, faste distanser og
standardiserte målformater.
Det internasjonale gjennombruddet kom da militærpatrulje — en direkte forløper
til moderne skiskyting — ble inkludert som demonstrasjonsdisiplin ved Vinter-OL i
Chamonix i 1924, og deretter ved OL i 1928, 1936 og 1948. Disiplinen hadde
imidlertid ennå ikke funnet sin endelige olympiske form. Det var først med
opprettelsen av Union Internationale de Pentathlon Moderne et Biathlon (UIPMB)
i 1948, og ikke minst med OL i Squaw Valley i 1960, at skiskyting ble en fullt
offisiell olympisk øvelse for menn — med en 20 km individuell distanse som det
eneste programpunktet.
Fra dette beisepunktet gikk utviklingen raskt. Stafett kom inn i OL-programmet
i 1968 (Grenoble), og gjennom 1970- og 1980-tallet ekspanderte både
programmet og deltakerbasen kraftig. Verdenscupen i biathlon fikk sin moderne
form i 1978, noe som ga disiplinen et sammenhengende internasjonalt sesongformat
og gjorde det mulig for utøvere å bygge karrierer på tvers av nasjoner og
konkurransearenaer.
Et avgjørende teknologisk skifte kom på 1970-tallet, da den militære
storekaliberkaliber-riflen (.30-kaliber og tilsvarende) gradvis ble erstattet
av .22 LR-riflen med de kjente knelinds- og stå-stillingene. Overgangen
reduserte det fysiske styrkeelementet noe og la langt større vekt på
finmotorikk og konsentrasjonsevne — egenskaper som i kombinasjon med aerob
utholdenhet definerer den moderne biathleten.
Norsk dominans og disiplinens globalisering
Norge har hatt en bemerkelsesverdig posisjon i skiskytingens internasjonale
historie. Utøvere som Ole Einar Bjørndalen — med sine åtte olympiske gullmedaljer
og rekordmange VM-titler — representerer en kontinuitet fra den militære
skijegertradisjonen til toppidrettens absolutte elite. Bjørndalens karriere,
som strakk seg over mer enn to tiår inn på 2000-tallet, illustrerer også hvordan
profesjonaliseringen av idretten har transformert hva menneskekroppen er i stand
til å prestere i kombinasjonen utholdenhet–presisjon.
Globaliseringen av biathlon er likevel kanskje den mest slående utviklingen i
nyere tid. Fra å være en primært skandinavisk og sentral-europeisk disiplin har
sporten spredt seg til nasjoner som tidligere knapt var representert på
startstrekken. Franskmannen Martin Fourcade dominerte internasjonal biathlon
gjennom 2010-tallet, og utøvere fra Ukraina, Hviterussland, Tsjekkia og
Tyskland har alle preget pallen konsekvent. Disiplinen er i dag en genuint
global vinterfagsport med et dedikert publikum langt utenfor Alpene og
Skandinavia.
Forbindelsen til det militære opphavet er likevel aldri helt borte. Terminologien,
riffelen på ryggen, den kompromissløse kombinasjonen av fysisk og mental
kapasitet — alt dette minner om at skiskyting ikke vokste frem av lekens
logikk, men av nødvendighetens.
Skiskyting
Fra militær trening til verdens mest populære vinteridrott — sport, drama og kultur kombinert i en unik olympisk disiplin
Sport • Historia • Norske Legender • Biathlon World Cup
Skiskyting representerer en av de mest dramatiske sammensmeltingene av menneskelige prestasjoner i moderne idrett — kombinasjonen av ekstrem utholdenhet, presisjon under press og mentalstyrke. Fra militær oppfinnelse til olympisk triumf, skiskyting har formet seg til verdens mest populære vinteridrott, hvor norske legender som Bjørn Dæhlie, Ole Einar Bjørndalen og Tiril Eckhoff har satt standarden for internasjonal dominans.
Annonseplass
Fra Militær Trening til Olympisk Sport
Skiskyting er født ut av et praktisk militært behov: hvordan trene soldater til å bevege seg raskt over snø og samtidig opprettholde presisjonskyting? I Skandinavia, spesielt Norge, utviklet dette seg naturlig fra jakt og militær tradisjon gjennom det 19. og 20. århundre. De norske forsvarskreftene benyttet kombinasjonen ski og skyting som en kritisk ferdighet, og det var denne tradisjonen som dannet grunnlaget for skiskyting som organisert sport.
Det første organiserte skiskyting-arrangementet på moderne basis ble holdt i Norge på 1950-tallet, og sporten vokste eksponensielt gjennom de neste tiårene. Når Vinter-OL kom til Squaw Valley i 1960, var skiskyting (under navnet biathlon) inkludert som en offisiell disiplin — et tegn på hvor viktig denne sporten hadde blitt i nordisk idrettskultur.
📌 Historisk Milepæl
Skiskyting ble inkludert som offisiell Vinter-OL disiplin i 1960, med kun en mannlig 20 km-distanse. Det skulle ta til 1992 før kvinnene fikk sin første olympiske skiskyting-konkurranse.
◆
Utviklingens Milepæler
Skiskytingen har gjennomgått enorm utvikling de siste tiårene. Fra å være en eksklusiv mannlig sport med kun én distanse, har den i dag utviklet seg til å omfatte et bredt spekter av distanser, sprint-, fellesstart- og stafettkonkurranser for både menn og kvinner. Introduksjonen av diverse distanser — fra de korte sprinter (7,5 km) til de lange fellesstarter (15 km for kvinner, 20 km for menn) — har gjort sporten mer tilgjengelig og dramatisk for publikum.
◆
Den Unike Utfordringen: Ski og Skyting
Det som gjør skiskyting så dramatisk og unikt er den håpløse balansen mellom to motstridende disipliner. Skiers kropp må være på sitt høyeste under intense anstrengelser — hjertet banker, lungene skriker etter luft — og så, bokstavelig talt på sekunder, må de skifte til total fokus og stillhet for å treffe en 50 mm bred skive på 50 meters avstand.
Dette er psykologisk krigskunst kombinert med fysisk ekstremisme. Selv de beste skytterne vil ha en naturlig adrenalin-høy fra å løpe 3–5 kilometer før de skal skyte. Det er denne balansen mellom uroet og kontroll som definerer skiskyting som en sport av helt unik karakter. En skytte som ikke kan kontrollere pulsen og fokus under press, vil ikke vinne — uansett hvor rask hun eller han er på ski.
50m
Rifle Distanse
50mm
Skivediameter
20
Skudd pr. løp
3-5km
Før skyting
De Fire Grunnpilarene i Skiskyting
Utholdenhet: Evnen til å holde høy intensitet over 15–20 kilometer på ski under nordisk klima.
Presisjon: Evnen til å treffe små mål fra 50 meters avstand, uavhengig av væroforhold og tretthet.
Mental styrke: Psykologisk kontroll til å skifte fra ekstrem anstrengelse til absolutt stillhet og fokus.
Taktikk: Strategi om når og hvor man skal ta risiko, hvor man skal bevare energi, og hvor man skal angripe konkurrenter.
◆
Norge — Verdens Skiskyting-Nasjon
Når det kommer til skiskyting på internasjonalt nivå, er Norge synonymt med dominans. Det norske flagget har flyttet over podiet i hundrevis av ganger de siste tiårene, og norske navn dominerer igennem historien.
Legendariske Norske Utøvere
Ole Einar Bjørndalen — muligens tidenes største skiskytter — vant 8 olympiske gullmedaljer og over 90 verdenscupseire. Hans dominans fra tidlig 2000-tall til sent på 2010-tallet satte en ny standard for hva som var mulig i sporten. Bjørndalen kombinerte rare fysiske evner med en mental styrke som få andre har demonstrert.
Tiril Eckhoff og Johannes Thingnes Bø fortsetter den norske arvegangen. Eckhoff har vunnet flere verdenscup-titler og OL-medaljer, mens Bø har etablert seg som en av de aller beste mannlige skytterne i verden med exepsjonell presisjon og konsistens.
🏆 Norsk Dominans
I de siste 20 årene har Norge vunnet over 40% av alle skiskyting-medaljer i Vinter-OL. Dette reflekterer både en iboende kultur for kombinasjonen ski og skyting, og investering i verdensklasse treningsanlegg og trenere.
Hvorfor er Norge så dominant? Svaret ligger delvis i geografi, kultur og tradisjon. Ski er en del av norsk DNA siden tusen år tilbake, og jakt fra hest eller ski er en tradisjonell norsk aktivitet. Kombinasjonen kommer således naturlig. For det andre har Norge etablert systematisk utøverutvikling med fokus på ungdom, talentidentifisering og moderne treningsfasiliteter.
◆
Biathlon World Cup — Årenes Spenning
Biathlon World Cup er skiskytingens årlige sesong som strekker seg fra oktober til mars. Denne verdensserien inneholder dusin av arrangementer i ulike land, hvor utøvere samler poeng mot en samlet verdenscup-tittel. De mest prestisjetunge arrangementene er held i ikoniske destinasjoner som Ruhpolding (Tyskland), Hochfilzen (Østerrike), Oberhof (Tyskland), og Kontiolahti (Finland).
Hver World Cup-konkurranse følger en standard format: sprint (7,5 km kvinne, 10 km mann), fellesstart (15 km kvinne, 20 km mann), og stafett. Men det er ikke bare distansen som varierer — været, snøen, og banen gjør hver konkurranse unik. En dag kan vinden være motvind som gjør det nesten umulig å sikte presist; en annen dag kan snøen være så løs at selv de beste skiene slipper grep. Dette uforutsigbare elementet gjør skiskyting til en ekte kampsport hvor ikke bare den teknisk beste vil vinne, men den som handler best under press.
Struktur av en Typisk Skiskyting-Konkurranse
Element
Beskrivelse
Prologue (Sprint)
Første løp hvor utøvere starter med minutter i mellomrom. Skyting avgjør ikke bare tid, men antall strafferunder (150m ekstra løp per miss).
Fellesstart
Alle starter samtidig. Den som først krysser mållinjen vinner. Skyting feil gir 150m strafferunder i låpet.
Stafett
Lag bestående av fire utøvere, hver løper samme distanse og skyter to ganger (liggende og stående). Lagene konkurrerer mot hverandre.
Poeng-system
Utøvere samler poeng basert på plassering. Vinneren av World Cup har flest poeng på slutten av sesongen.
◆
Treningssekter og Teknikk
Moderne skiskyting-trening er enormt sofistikert. Utøvere på topnivå trener 5–6 dager i uken, med fokus på tre områder: aerobisk kapasitet på ski, presisjonskyting under ulike forhold, og mental styrke.
Treningsprinsipper
Aerobisk Base: Langkjøringer for å bygge utholdenhet — ofte 60–90 minutter på ski i moderat tempo.
Intervaller: Høyintensitetstimer hvor pulsen blir push ned til maksimum for å simulere raskere løpssekvenser under konkurranse.
Spesifikk Skiskyting-Trening: Kombinasjon av skyting etter intens fysisk anstrengelse for å trene kroppen på å fokusere når pulsen er høy.
Skyttekontroll: Hundrevis av skudd daglig fra både liggende og stående posisjon, i ulike værforhold og med variabel avstand.
Mental Trening: Visualization, fokusteknikker og stressbehandling for å håndtere press under konkurranse.
Skyttene bruker to hoved-posisjoner: liggende (hvor man ligger på magen og skyter med maksimal stabilitet) og stående (hvor man står opprett og må håndtere mer bevegelse). Liggende er teknisk enklere, men stående krever mye mer stabilitet og fokus.
En topputøver kan treffe 95–99% av sine skudd i optimale forhold. Det som skiller vinnere fra tapere er ofte den ene prosenten — eller mindre. I en konkurranse der alle er raskere på ski, kan en eneste skytefeil (som gir 150 meter strafferunder) være kostnaden mellom gull og ikke-podium.
◆
Kultur, Drama og Menneskelige Historier
Mens statistikk og teknikk er viktig, er det menneskelighet og drama som gjør skiskyting til verdens beste vinteridrott. Hver konkurranse forteller en historie — comeback-forsøk, nervesammenbrudd under press, triumfer mot odds, og rivalisering mellom nasjoner.
Ta for eksempel den dramatiske rivalisering mellom Norge og Sverige gjennom tiårene. Eller Russlands dominans frem til sanksjoner i 2022. Eller på det personlige plan — historien om en utøver som faller på ski, reiser seg, og fortsetter til mållinjen. Eller skyttere som må håndtere frykt og depresjon etter dårlige sesonger, og jobber seg tilbake til toppen.
Skiskyting har en spesiell plass i norsk kultur. Det er ikke bare en idrett — det er et uttrykk for norsk identitet. Når OL kommer til Norge, eller når norske utøvere konkurrerer hjemme, er hele nasjon fokusert. TV-seerne fester seg på bildene av snø, skog, og unge menn og kvinner som presser seg selv til grensen av det mulige.
📺 Mediefenomen
Skiskyting er en av de mest sett vinteridretter i Europa, med TV-seere i millioner. En enkelt World Cup-konkurranse kan trekke 500 000 – 1 million TV-seere i Skandinavia alene. Under OL kan tall nå 10 millioner eller mer.
◆
Fremtiden for Skiskyting
Skiskyting står på randen av enorm innovasjon. Teknologien som benyttes i rifle, ski, og målingsutstyr utvikles konstant. Elektronisk skive-treff vil snart være standard, og det diskuteres hvordan digital innovasjon kan gjøre sporten enda mer tilgjengelig for publikum.
Klimaendringer er en utfordring som ikke kan ignoreres. Når snøforholdene blir mer uforutsigbare og mindre konsistente, må arrangører og idretten tilpasse seg. Kunstig snø blir mer og mer viktig, og arenaer blir designet med dette i tankene.
Videre ekspansjon av kvinneskiskyting er prioritet. Selv om det har vært enorm fremgang, er det fortsatt litt færre sponsormidler og mediadekning for kvinnenes konkurranser. Men dette endrer seg raskt. Tiril Eckhoff, Marte Olsbu Røiseland, og andre norske kvinnelige stjerner attraherer millioner av seere og inspirerer neste generasjon av skytter.
Skiskyting vil fortsette å vokse som global fenomen. Sporten har alt som trengs: dramatikk, menneskelige historier, teknisk kompleksitet, og et publikum som brenner for det. Fra de japanske fjellene av Nagano til Beijing, fra Paris til Milano — skiskyting vil fortsette å inspirere, og norske skytter vil sannsynligvis bli stilt på podiet år etter år.