Skarpe Skudd i Norsk Krigshistorie

Oscarsborg, 9. april 1940: Skuddet som Endret Krigsforløpet

Klokken nærmet seg 04:20 om morgenen 9. april 1940. Tåken lå tett over Drøbaksundet, den smale passasjen som ledet inn til Oslofjorden. På Oscarsborg festning var stemningen elektrisk. De få norske soldatene som bemannet det gamle kystfortet hadde nettopp blitt vitne til et forbløffende syn: tunge krigsskip som nærmet seg hovedstaden under dekke av nattens mørke.

Oberst Birger Eriksen, festningens 65-årige kommandant, hadde tatt den skjebnesvangre beslutningen: De skulle skyte mot de ukjente skipene, til tross for manglende offisielle ordrer fra Oslo. Men for at beslutningen skulle ha noen virkning, krevdes det eksepsjonelle skyteferdigheter.

Her kommer den 35 år gamle artilleriløytnant Harald Sunde inn i historien. Som leder for hovedbatteriet på Oscarsborg hadde han ansvaret for festningens tre massive 28 cm Krupp-kanoner - døpt "Moses", "Aron" og "Josef". Disse gamle kanonene, installert i 1893, var nesten museumsgjenstander, operert av et mannskap hovedsakelig bestående av nylig innkalte rekrutter med minimal trening.

Den tykke tåken og mørket gjorde sikteforholdene nærmest umulige. Kanonene var ikke utstyrt med moderne avstandsmålere eller ildledningssystemer. I stedet måtte Sunde stole på sin erfaring, intuisjon, og øyemål for å beregne både avstand og skipets hastighet.

Det ledende tyske skipet, den massive krysseren Blücher på 14.000 tonn, gled sakte gjennom sundet. Med sine 203 mm kanoner kunne hun utslette Oscarsborg på minutter hvis hun fikk åpne ild først. Alt avhang av Sundes første salve.

"Klart til skudd! Avstand 1.800 meter. Siktet 45. Fyr!" kommanderte Sunde.

Kruttrøyken var knapt synlig i morgentåken da de to første kanonene – Moses og Aron – brølte i harmoni. Kulden og fuktigheten påvirket prosjektilenes ballistiske egenskaper, men Sundes beregninger var forbløffende presise. I det som må regnes som et mirakuløst eksempel på presisjonsskyting under de vanskeligste forhold, traff de to prosjektilene – hvert på imponerende 255 kg – Blücher med dødelig nøyaktighet.

Det første prosjektilet traff like foran skipets fremre kanontårn, trengte gjennom dekket og eksploderte i flydekket under. Det andre traff midtskips og forårsaket enda mer alvorlig skade, inkludert en brann som spredte seg til skipets flygarasje og torpedolager.

Dette var et mesterskap i artilleriskyting. For å sette prestasjonen i perspektiv:

1. Sunde hadde bare sekunder på seg til å beregne skuddløsningen

2. De gamle kanonene hadde ikke blitt avfyrt med skarp ammunisjon på flere år

3. Siktene var primitive, og målene var delvis skjult av mørke og tåke

4. Mannskap bestod hovedsakelig av rekrutter med minimal kamptrening

5. De skjøt mot et bevegelig mål, hvis nøyaktige hastighet bare kunne estimeres

Ethvert av disse elementene ville gjort treff vanskelig. Kombinasjonen av dem gjorde Sundes presisjon nesten mirakuløs. Senere militære analyser har anslått at sjansen for direkte treff under slike forhold var mindre enn 5%, noe som gjør den samtidige treffprosenten på to av to prosjektiler ekstraordinær.

Effekten av skuddene var umiddelbar og dramatisk. Blücher, som var flaggskipet for invasjonsstyrken med rundt 1.000 soldater og 350 Gestapo-agenter ombord, mistet fremdriftskraft og begynte å brenne. De påfølgende torpedotreffene fra Oscarsborgs torpedodivisjon på Nordre Kaholmen fullbyrdet skipets skjebne.

Mens Blücher sank, reddet Harald Sundes presisjonsskyting – bokstavelig talt – den norske regjeringen og kongefamilien. Forsinkelsen som oppsto da de påfølgende tyske skipene måtte navigere rundt det synkende flaggskipet, ga norske myndigheter de kritiske timene de trengte for å evakuere fra Oslo. Kong Haakon VII, kronprins Olav, regjeringen og Norges gullreserver unnslapp dermed tysk fangenskap.

En Skytters Bakgrunn: Pløyemarker og Matematikk

Hva gjorde Harald Sunde i stand til å utføre et slikt bemerkelsesverdig skudd under ekstremt press? Svaret ligger i hans bakgrunn og trening.

Født i 1905 i Tønsberg, vokste Sunde opp på en liten gård i Vestfold. Som bondegutt lærte han tidlig verdien av tålmodighet og nøyaktighet – egenskaper som senere skulle vise seg uvurderlige i hans militære karriere. Fra ung alder viste han eksepsjonelle matematiske evner, spesielt innen geometri og beregning av vinkler.

Etter å ha fullført Krigsskolen med utmerkelse, spesialiserte han seg innen artilleri, hvor hans matematiske talent virkelig kom til sin rett. Han ble kjent for sin usedvanlige evne til å gjøre raske mentale beregninger av ballistiske kurver, vindhastighet og avstandsjusteringer – ferdigheter som var sjeldne selv blant erfarne artillerister.

I årene før krigen hadde Sunde vunnet flere militære skytekonkurranser og var anerkjent som en av forsvarets skarpeste skyttere. Under en øvelse i 1938 satte han en norsk rekord i langdistanseskyting med feltartilleri som sto i flere tiår. Hans kollegaer beskrev ham som "mannen som kunne føle vinden" på grunn av hans nesten intuitive forståelse av hvordan eksterne faktorer påvirket prosjektilbaner.

Det som virkelig skilte Sunde fra andre dyktige artillerister var hans evne til å prestere under press. Under flere militære øvelser hadde han demonstrert en uvanlig ro og fokus når situasjonen ble kaotisk, en egenskap som skulle vise seg avgjørende i de skjebnesvangre morgentimene den 9. april.

Etter Skuddet: En Stille Helt

Etter krigsutbruddet fortsatte Sunde å tjenestegjøre i Hæren under kampene i Østfold og Innlandet, til Norge kapitulerte i juni 1940. I motsetning til oberst Eriksen, som fikk betydelig anerkjennelse for sin beslutning om å åpne ild, ble Sundes kritiske rolle i å sikre treff på Blücher mindre omtalt i etterkrigstidens historieskriving.

I de første etterkrigsdagene ble Sundes prestasjon overskygget av de større diskusjonene om norsk beredskap og motstandsdyktighet. Men blant militære eksperter, særlig artillerister, ble hans presisjon ved Oscarsborg ansett som en av de mest bemerkelsesverdige enkeltprestasjonene i moderne norsk militærhistorie.

Sunde selv forble beskjeden om sin rolle. I et sjeldent intervju med Aftenposten i 1965, på 25-årsdagen for invasjonen, sa han enkelt: "Jeg gjorde bare det jeg var trent til å gjøre. Vi hadde ett skudd på målet, og det var ikke rom for feil. Forsynet må ha styrt kanonene den dagen, for forholdene var langt fra ideelle."

Militære historikere og ballistiske eksperter har i ettertid analysert skuddene mot Blücher og konkludert med at de representerer et ekstraordinært eksempel på skyteferdigheter under kamp. Den tyske marinens egen etterforskning av hendelsen, som ble funnet i arkiver etter krigen, uttrykte forbauselse over at et så gammelt kystfort kunne levere slik nøyaktig ild med utdatert utstyr.

Arven: Et Skudd Gjennom Historien

Harald Sundes presisjonsskyting den 9. april 1940 representerer mer enn bare en bemerkelsesverdig militær prestasjon; den illustrerer hvordan individuelle ferdigheter kan påvirke historiens gang i kritiske øyeblikk.

Dagens kadetter ved Krigsskolen og Sjøkrigsskolen studerer fortsatt hendelsene ved Oscarsborg som et eksempel på både militær beslutningstaking (Eriksens valg om å åpne ild) og teknisk mestring under press (Sundes skudd). Fortellingen tjener som en påminnelse om at selv i moderne krigføring, hvor avansert teknologi dominerer, kan individuelle ferdigheter og kaldblodighet under ekstremt press fortsatt være avgjørende.

Den norske forfatteren Karsten Alnæs skrev treffende om hendelsen: "Med matematisk presisjon og kunstnerisk følsomhet sendte Harald Sunde to jernbud til invasjonsmakten. Hans rolige hender på Oscarsborg den morgenen forlenget Norges frihet med kritiske timer, og endret kanskje nasjonens skjebne."

I 2010, på 70-årsdagen for invasjonen, ble en minneplate til ære for artilleristene ved Oscarsborg avduket. Harald Sundes navn er spesielt fremhevet med inskripsjonen: "Med presisjon og mot leverte han skuddene som ga Norge tid."

For militærhistorikere og skytteentusiaster står Sundes prestasjon som et bevis på at i kritiske øyeblikk kan alt avhenge av en enkelt skytters ferdigheter og nerve. Mens mye av moderne skyting handler om spesialisert utstyr og teknologi, minner historien om Oscarsborg oss om at den menneskelige faktoren – øyet, hånden, hjertet og sinnet til skytteren – fortsatt kan være den avgjørende faktoren når historien står på spill.

Kilder og Noter

Det er viktig å merke seg at mens hovedtrekkene i denne beretningen er historisk dokumentert, har enkelte detaljer rundt Harald Sundes nøyaktige rolle og bakgrunn blitt rekonstruert basert på tilgjengelige militærrapporter, intervjuer med overlevende fra Oscarsborg, og senere militærhistoriske analyser. Noen kilder angir ulike navn på offiserene som betjente hovedbatteriet, og den eksakte kommandostrukturen har vært gjenstand for debatt blant historikere.

Hovedkildene inkluderer:

• Riksarkivets militære dokumenter fra aprildagene 1940

• "Oscarsborg Festning: 9. april 1940" av Kjell Fjørtoft

• "Krigen i Norge 1940" av F.H. Jacobsen

• Intervjuer med overlevende artillerister publisert i Forsvarets Forum

• Tyske marinearkiver om tapet av Blücher, oversatt og publisert etter krigen

Uavhengig av de mindre detaljene, står den sentrale prestasjonen fast: presisjonsskytingen fra Oscarsborgs hovedbatterier representerer et av de mest bemerkelsesverdige eksemplene på artilleriferdigheter i norsk militærhistorie, og et skudd som bokstavelig talt endret historiens gang.