Matt Emmons' Skjebnesvangre finale

Solen hang lavt over skytebanen i Markopoulo under OL i Athen 2004. Amerikanske Matt Emmons ledet komfortabelt før det siste skuddet i 50-meter rifle tre posisjoner-konkurransen. Han hadde en ledelse på tre poeng – en enorm margin i dette presisjonsorienterte øvelsen.

Alt Emmons trengte var et middels godt skudd – 8,0 poeng eller bedre på en skala fra 1 til 10,9 – for å sikre gullmedaljen. For en skytter av hans kaliber var dette omtrent like rutinepreget som for en profesjonell fotballspiller å treffe et åpent mål fra fem meters hold.

Stillheten senket seg over arenaen. Speakeren hvisket til publikum om den historiske betydningen: Emmons kunne bli den første amerikanske vinneren av denne prestisjefulle øvelsen på 40 år.

Emmons inntok sin stående posisjon med den tunge skytterjakken og de stive skytterstøvlene som gir stabilitet. Han løftet sin 8 kg tunge match-rifle til skulderen, fant sin naturlige siktlinje, og begynte sin mentale rutine som han hadde gjort tusenvis av ganger før.

Han fokuserte på avtrekket, presset gradvis til det kritiske punktet, og gjennomførte avtrekket med en jevn, kontrollert bevegelse.

Skuddet smalt. Et kollektivt gisp gikk gjennom arenaen.

Null poeng.

De elektroniske skivene viste ingen treff på Emmons' skive. Dommere og teknisk personell samlet seg forvirret. Etter noen kaotiske minutter kom sannheten fram: Emmons hadde gjort det utenkelige – han hadde skutt på feil skive. Hans perfekte skudd hadde truffet naboskiven, tilhørende den finske skytteren, som allerede hadde fullført sin serie.

I skytesporten kalles dette et "crossfire" – et av de mest grunnleggende feilene en skytter kan gjøre, noe som sjelden sees selv på nybegynnernivå. For en eliteskytter i en olympisk finale var det nesten utenkelig.

Emmons' ansikt forble rolig, men blekere enn vanlig. Han senket riflen og nikket anerkjennende til kinesiske Jia Zhanbo, som nå uventet fant seg selv som olympisk mester.

Det som gjorde denne hendelsen virkelig bemerkelsesverdig, var Emmons' reaksjon. I stedet for å protestere eller vise frustrasjon, aksepterte han nederlaget med ekstraordinær verdighet. "Ting skjer. Det er skyting," sa han til pressen etterpå. "Jeg gjør mitt beste og tar det som kommer."

Det mest utrolige var at tragedien gjentok seg for Emmons fire år senere, ved OL i Beijing. Igjen ledet han komfortabelt før siste skudd, og igjen kollapset han – denne gangen ved å avfyre skuddet ved et uhell før han var fullstendig klar, noe som resulterte i et elendig skudd og tap av gullmedaljen.

Emmons' historie representerer en annen type skytemesterskap – ikke perfeksjon, men menneskelig sårbarhet og verdighet i møte med katastrofe. Hans fatning og sportslighet under ekstremt press har gjort hans "mislykkede" skudd mer minneverdige og inspirerende enn mange gullmedaljevinnende prestasjoner.

Etter Beijing ble Emmons kontaktet av motivasjonsspeakere og bedriftsledere som ville lære av hans mentale styrke og evne til å håndtere motgang. "Noen ganger lærer du mer fra dine nederlag enn fra dine seire," sa Emmons senere. "Det handler ikke om hva som skjer med deg, men hvordan du reagerer på det."

Til slutt fikk historien en lykkelig slutt. Emmons vant bronse ved OL i London 2012, og fikk endelig sin fortjente olympiske medalje. Men det er hans skjebnesvangre bom som fortsatt diskuteres i skytekretser verden over – et øyeblikk som representerte både det verste og det beste aspektet ved konkurranseidrett.