Lyudmila Pavlichenko

Lyudmila Mikhailovna Pavlichenko ble født 12. juli 1916 i Bila Tserkva, en by nær Kyiv i det daværende Russiske imperiet (nå Ukraina). Som ung kvinne viste hun interesse for skyting og meldte seg inn i en skytterklubb, hvor hun utviklet eksepsjonelle ferdigheter med rifler. Samtidig fokuserte hun på utdannelse og studerte historie ved Kyiv Universitet.

Da Nazi-Tyskland invaderte Sovjetunionen i juni 1941, var Pavlichenko 24 år og i sitt fjerde år ved universitetet. Hun meldte seg umiddelbart frivillig til militærtjeneste og insisterte på å bli plassert i infanteriet som snikskytter, til tross for at rekruttererne først forsøkte å henvise henne til medisinsk tjeneste, som var mer vanlig for kvinner.

Pavlichenko ble tildelt en Mosin-Nagant-rifle og sendt til fronten som en del av den 25. Chapayev rifledivisjonen. Hun deltok i forsvaret av Odessa og Sevastopol på Krim-halvøya, hvor hun raskt viste seg som en eksepsjonell snikskytter. Innen juni 1942 hadde hun registrert 309 bekreftede drap, inkludert 36 fiendtlige snikskyttere.

Pavlichenkos teknikk var metodisk og tålmodig. Hun kunne ligge urørlig i timevis, ventende på det perfekte skuddet. Hun var kjent for sin evne til å operere under ekstremt farlige forhold og i lengre perioder uten mat eller vann. På et tidspunkt ble hun skadet av granatbrann, men returnerte til fronten etter å ha blitt behandlet.

I juni 1942, etter å ha blitt skadet for fjerde gang, bestemte de sovjetiske myndighetene at Pavlichenko var for verdifull som propagandafigur til å risikere henne i ytterligere strid. Hun ble trukket fra fronten og sendt på en diplomatisk turné til USA, Canada og Storbritannia for å samle støtte fra de vestlige allierte. Hun ble den første sovjetiske borgeren mottatt i Det hvite hus da Eleanor Roosevelt inviterte henne. Under en tale i Chicago uttalte hun den berømte setningen: "Gentleman, jeg er 25 år gammel og har drept 309 fascistiske okkupanter. Synes dere ikke det er på tide at dere også begynner å drepe?"

Etter turneen returnerte Pavlichenko til Sovjetunionen, hvor hun ble utnevnt til major og trent nye snikskyttere frem til krigens slutt. Hun ble også tildelt Sovjetunionens høyeste utmerkelse, "Sovjetunionens helt", for sin innsats.

Etter krigen fullførte Pavlichenko sin historiegrad og jobbet som forsker og historiker for den sovjetiske marinen. Hun skrev sine memoarer, "Lady Death: The Memoirs of Stalin's Sniper", og ble en fremtredende talsperson for veteranorganisasjoner.

Lyudmila Pavlichenko døde 10. oktober 1974, 58 år gammel, angivelig av komplikasjoner relatert til PTSD og krigsskader. Hennes arv lever videre som den mest suksessfulle kvinnelige snikskytteren i historien og et symbol på kvinners bidrag i andre verdenskrig.

Kilder:

• Pavlichenko, Lyudmila. Lady Death: The Memoirs of Stalin's Sniper. Greenhill Books, 2018.

• Vinogradova, Lyuba. Avenging Angels: Soviet women snipers on the Eastern front (1941-45). MacLehose Press, 2017.

• Soviet Military Archives

• Pennington, Reina. Amazons to Fighter Pilots: A Biographical Dictionary of Military Women. Greenwood Press, 2003.