Geronimo: Apachenes Legendariske Skytter

Pilen som Fløy Gjennom Flammene

Skumringen senket seg over Sierra Madre-fjellene i 1881. Den lille gruppen av meksikanske soldater hadde slått leir i en klynge av kaktuser og mesquitetrær, overbevist om at de endelig hadde distansert seg fra Apachene som hadde forfulgt dem i tre dager. Ved leirbålet satt kaptein José Maria Carrasco, den samme offiseren som to år tidligere hadde ledet massakren på en Apache-landsby hvor Geronimos kone, mor og tre små barn ble drept.

Soldatene visste ikke at de var observert – at Geronimo og tjue Chiricahua Apache-krigere hadde fulgt dem gjennom ørkenlandskapet som skygger. Nå lå de spredt i en halvsirkel rundt leiren, ubevegelige i den voksende mørket.

Geronimo, 58 år gammel på dette tidspunktet, men fortsatt med en krigers skarpe øyne og stødig hånd, holdt sin favorittrifle – en Winchester Model 1876 som han hadde tatt fra en død amerikansk rancher året før. Han var kjent blant både Apache og hvite som en bemerkelsesverdig skytter, men hans mest spesielle ferdighet var ekte Apache-tradisjoner – bueskytingen han hadde mestret siden barndommen.

Denne kvelden ville Geronimo demonstrere en skyteferdighet som senere ble nedtegnet i både Apache muntlig tradisjon og i meksikanske militære rapporter.

Da soldatene hadde spist og begynt å legge seg til å sove, med bare to vakter stående, tok Geronimo fram en spesiell pil fra sitt kogger. Pilen var laget av et spesielt sterkt pilrør fra ørkenen, med en spiss av vulkansk obsidian – svart glass – skarpere enn kirurgisk stål. Men det unike med denne pilen var hva som var festet bak spissen: en liten lerrettpose fylt med tørr krutt stjålet fra en meksikansk ammunisjonslagring.

I svakt månelys spente Geronimo sin kraftige bue, laget av mulberry-tre og forsterket med sener. Han tok sikte, ikke på soldatene, men på selve leirbålet.

Ifølge beretningen fra Daklugie, en Apache-kriger som var til stede, skjøt Geronimo pilen i en høy bue. Den seilte gjennom natthimmelen og traff perfekt midt i leirbålet, hvor den eksploderte med et kraftig smell da kruttet antente. Flammer og gnister sprutet i alle retninger, og i forvirringen som fulgte, angrep Apachene.

Det mest bemerkelsesverdige med skuddet var ikke bare dets dramatiske effekt, men den ekstraordinære presisjonen det krevde. Å treffe et leirbål fra over 100 meter i svakt månelys, med en nøyaktighet som sikret at kruttet ville antenne, krevde en kombinasjon av bedømmelse, teknikk og naturlig talent som få skyttere noensinne har besittet.

Vinchesteren som Talte med Torden

En mindre kjent, men vel så bemerkelsesverdig historie om Geronimos skyteferdigheter stammer fra en hendelse i 1885, dokumentert av løytnant Britton Davis, en av de amerikanske offiserene som var utpekt til å overvåke Geronimo under hans korte periode på San Carlos-reservatet.

Davis, som senere skrev boken "The Truth About Geronimo," beskrev en hendelse hvor han utfordret Geronimo til en skytekonkurranse. Davis var selv kjent som en utmerket skytter, og han foreslo en konkurranse med rifler på 200 yards.

Til Davis' overraskelse aksepterte Geronimo umiddelbart, og valgte sin Winchester Model 1876 i kaliber .45-75. Davis brukte en nyere, mer nøyaktig Springfield .45-70 militærrifle med målsikte.

Davis satte opp et standard militært målskive og demonstrerte sin ferdighet ved å plassere fem skudd innenfor en 8-tommers sirkel. Han noterte med tilfredshet at de fleste av Geronimos menn så imponert ut.

Da det var Geronimos tur, gjorde han noe uventet. I stedet for å skyte på målskiven, pekte han mot en bratt fjellside omtrent 250 yards unna, hvor en liten hvit kalksteinsformasjon stakk ut. "Jeg skyter på den," sa han gjennom en tolk.

Davis protesterte at dette ikke var et standard mål og at avstanden var større enn avtalt, men Geronimo hadde allerede inntatt skytestilling. Med en flytende bevegelse løftet han riffelen, siktet raskt, og avfyrte fem skudd så raskt at de nesten hørtes ut som ett langt drønn.

Steinfragmenter sprutet fra kalksteinsmålet med hvert skudd. Da de senere inspiserte målet, fant de at alle fem kulene hadde truffet innenfor et område mindre enn syv tommer i diameter – en bemerkelsesverdig prestasjon selv med moderne presisjonsvåpen, og nærmest mirakuløst med en Winchester Model 1876, som var kjent for å være en kraftig, men ikke spesielt nøyaktig rifle.

Det som gjorde prestasjonen enda mer imponerende, noterte Davis, var at Geronimo skjøt fra stående stilling, uten støtte, med lynraske avtrekk, og at han hadde valgt et naturlig mål i stedet for en kunstig målskive. Dette illustrerte en fundamentalt annerledes tilnærming til skyting – ikke som en sportsdisiplin med rigide regler, men som en praktisk ferdighet utviklet gjennom livslang jakt og krigføring.

Davis konkluderte sin beretning med en bemerkelsesverdig observasjon: "Jeg har skyttet med mesterskyttere fra hæren og med sivile mestertreffere. Jeg har aldri sett noen skyte raskere eller mer presist enn Geronimo med et våpen han var fortrolig med."

Den Mystiske Puma-Jakten

En tredje historie om Geronimos skyteferdigheter blander praktiske evner med de spirituelle overbevisningene som formet hans liv og krigføring.

I 1884, mens han var på reservatet under streng overvåkning, fikk Geronimo tillatelse til å gå på jakt etter hjort, ledsaget av to kavalerisoldater. Jason Betzinez, en Apache som senere skrev en av de få førstehåndsberetningene om livet med Geronimo, var med på denne jakten og dokumenterte hendelsen.

Gruppen hadde jaktet hele dagen uten hell, da de kom over ferske spor etter en stor puma (også kjent som fjellløve eller cougar). Soldatene ønsket å ignorere sporene og fortsette hjortejakten, men Geronimo insisterte på å følge pumaen.

"Puma er mektig medisin," forklarte han. "Den som dreper puma med ett skudd vil motta kraft."

Soldatene, skeptiske men nysgjerrige, fulgte motvillig med da Geronimo sporet pumaen gjennom tett krattskog og opp i et fjellområde. Etter flere timer av intens sporing, stoppet Geronimo plutselig og pekte mot en klynge av klipper nesten 300 yards unna.

Verken soldatene eller Betzinez kunne se noe, men Geronimo hevet sin rifle og tok sikte på det som så ut som bare en samling av skygger og stein.

"Pumaen er der," sa han rolig. "Den sover under overheng. Bare øynene synes."

Han skjøt en gang. Ekkoet av skuddet rullet gjennom dalen, og til soldatenes forbløffelse hørte de den umiskjennelige lyden av et stort dyr som falt tungt til jorden.

Da de nådde stedet, fant de en enorm hanpuma, truffet midt mellom øynene – et nesten umulig skudd gitt avstanden, det dårlige lyset, og det begrensede målet.

Det som gjorde historien særlig bemerkelsesverdig var Geronimos forklaring. Han hevdet at han ikke hadde skutt pumaen basert på synet alene, men at han hadde brukt "power" – den spirituelle kraften som Apache-shamaner som han selv mente de kunne kanalisere.

"Jeg så ikke bare med disse," sa han og pekte på øynene. "Jeg så med disse også," og pekte på sitt hjerte. Denne kombinasjonen av ekstraordinær fysisk ferdighet og dyp spirituell overbevisning var kjernen i Geronimos legendariske status blant både hans folk og hans fiender.

Betzinez noterte at selv de skeptiske soldatene var målløse, og en av dem skal ha sagt: "Ingen hvit mann kunne ha gjort det skuddet. Ikke engang Buffalo Bill."

Arven: Sannhet og Legende

Historiene om Geronimos skyteferdigheter må selvsagt forstås i deres historiske kontekst. Noen detaljer kan ha blitt forsterket gjennom muntlig tradisjon, og det er vanskelig å skille fullt ut hva som er historisk nøyaktig og hva som er legendedannelse.

Likevel er det bred enighet blant historikere om noen fundamentale fakta:

Geronimo var en eksepsjonell skytter med både tradisjonelle Apache-våpen og med skytevåpen han tilegnet seg senere i livet. Hans evne til å mestre de primitive riflene fra 1800-tallet var bemerkelsesverdig, spesielt tatt i betraktning at han først begynte å bruke rifler regelmessig i godt voksen alder.

Hans ferdigheter var ikke tilfeldige, men resultatet av en livslang disiplin og øvelse. For Apachene var jakt og krigføring ikke bare praktiske aktiviteter, men dypt integrerte deler av deres kulturelle og spirituelle identitet. Geronimo trente sine kropp og ferdigheter fra tidlig barndom med en intensitet som få moderne skyttere kan sammenligne seg med.

Det som virkelig skilte Geronimo fra andre dyktige skyttere var konteksten for hans prestasjoner. Han demonstrerte sine evner ikke på skytebaner eller i kontrollerte miljøer, men under ekstreme forhold – under forfølgelse, i krigssituasjoner, i hardt terreng, og ofte under intense klimatiske utfordringer i den amerikanske sørvest-ørkenen.

Selv hans mest iherdige fiender anerkjente hans ekstraordinære ferdigheter. General George Crook, en av de mest erfarne "indianerkjemperne" og en mann som jaktet på Geronimo i årevis, skrev i sine memoarer: "Han skjøt med en presisjon som virket overnaturlig, spesielt tatt i betraktning hastigheten han kunne avfyre med."

Da Geronimo til slutt overga seg til det amerikanske militæret i 1886, markerte det slutten på den siste store motstandskampen fra urbefolkningen i det amerikanske sørvest. Han tilbragte resten av sitt liv som krigsfange, og døde på Fort Sill, Oklahoma i 1909. Men selv i hans siste år, da han var i 80-årene, demonstrerte han ifølge øyevitner fortsatt bemerkelsesverdig presisjon når han ble tillatt å skyte.

I sin selvbiografi, diktert nær slutten av hans liv, oppsummerte Geronimo sin tilnærming til krigføring med ord som også perfekt beskriver hans filosofi om skyting: "Vi var født i dette landet og hadde lært å treffe bevegelige mål fra hesteryggen med pil og bue, og sjelden bommet vi... Vi lærte å holde ut, å unngå å klage i de verste situasjoner, å bevege oss raskt og stille, og å gå lange distanser med minimal hvile eller mat."

Det er kanskje dette som er den mest varige arven fra Geronimos skyteferdigheter – ikke bare teknisk prestasjon, men integrasjonen av ferdighet, utholdenhet, kulturell kunnskap og spirituell praksis i en helhetlig tilnærming til skyting som få skytter i historien har overgått.