Pust og puls når skiskytteren skal skyte

Skiskyting er en olympisk gren som kombinerer langrenn med rifleskyting, og skytingen skjer etter hard belastning og under mentalt press. [1] I en studie av 20 godt trente skiskyttere ble puls og pustevariabler målt gjennom en simulert konkurranse, én gang med og én gang uten gevær. [2]

I en simulert konkurranse gikk 20 godt trente skiskyttere, ti av dem kvinner, løypa to ganger, én gang med gevær og én gang uten. [2] Rulleskifarten var lavere med gevær enn uten, 5,49 mot 5,69 meter per sekund. [2] Oksygenopptaket og pustefrekvensen var høyere med gevær under den andre simulerte skytingen. [2] Forfatterne peker på at forhøyede fysiologiske markører kan svekke stående skyting. [2]

I en studie av sprintrenn var de beste internasjonale seniorene jevnere i fartsfordelingen enn juniorer og ungdomsutøvere. [3] Et liknende mønster ble funnet blant de best plasserte mennene. [3] Hvordan skyteresultatet påvirker farten i etterfølgende runder, er likevel uklart og krever mer forskning. [3]

I en simulert konkurranse med 32 skiskyttere, fem runder rulleski og fire skyteserier, ble tidsfølelsen målt. [4] Etter konkurransen produserte de kortere intervaller enn måldurasjonen på 29 sekunder, noe som tyder på at tiden føltes å gå raskere. [4] Høyere puls, anstrengelse, tretthet og negative følelser forutså større avvik i tidsfølelsen. [4] Tiden i liggende skyting ble oppfattet som kortere enn i stående. [4]

I en studie med 16 godt trente kinesiske skiskyttere, snittalder 20,5 år, ble det simulert paralympiske forhold med gliding i sittende og stående stilling før liggende skyting. [5] Belastningen var 100, 85 og 70 prosent av makspuls. [5] Ifølge studien ga 85 prosent av makspuls kortest skytetid og flest treff totalt. [5] I sittende gliding ga 85 prosent flere treff enn 100 prosent i andre overgangsrunde. [5]

I en studie av 44 eliteutøvere, 15 skiskyttere og 29 langrennsløpere, og 20 stillesittende kontrollpersoner hadde vinterutøverne lavere «alerting»-skåre enn kontrollgruppen, 13,1 mot 25,9. [6] Forskerne tolker dette som et tegn på vedvarende beredskap, der nervesystemet er konstant forberedt og eksterne varselsignaler gir mindre utslag. [6] Den dempede responsen på både tids- og romlige signaler var mest uttalt hos skiskytterne og beskrives som et trent «kognitivt skjold» for presis skyting under høy kardiovaskulær belastning. [6]

Blant 64 kadetter i et militært utdanningsprogram (ROTC), altså ikke skiskyttere, hadde gruppen i et omsorgsfullt, oppgaveorientert miljø høyere opphisselse målt med pulsvariabilitet. [7] Disse kadettene hadde også lengre blikkfiksering og traff i snitt tre flere av 45 skudd enn kadettene i det egoorienterte miljøet. [7]